Når små kort skaper stor formidling - Playuba Fun

Det er noe helt eget som skjer når barn får lov til å bruke fantasien sin – fritt og uten fasit. Gjennom mitt samarbeid med Playuba fikk jeg tilsendt en spennende pakke med kortene Hvem – vil – hva – hvor, og det satte i gang en helt ny type fortellerglede hos barna i gruppa vår.

Formidling krever mot

Målet var ikke bare å leke med språk og fantasi, men også å gi barna en trygg arena for å øve på å formidle – foran andre. Å tørre å stille seg opp og fortelle noe høyt krever mot, og akkurat det ville jeg løfte fram denne dagen. En god øvelse før skolestart til høsten.

Vi rigget for fortelling

IKT-rommet ble rigget med rød løper, green screen, kortene fra Playuba, fargestifter, ark – og selveste lærer Jakob var klar til å ta imot elevene. Med mobilkameraet rettet mot kortene og koblet til TV-skjermen, var vi klare for å fortelle gode historier. Og barna var godt informert om at jeg filmet – de fikk selv avgjøre om filmen kunne sendes til foreldrene.

Fortellerglede og fanfare

Lærer Jakob spurte om noen barn hadde lyst til å komme opp og lage en historie. Hendene føyk i været – dette kom til å bli en super skoletime! Når første barn var klart, ble fanfaren satt på, og barnet kunne gå den røde løperen bort til kortene. Der lå de fire kategoriene: Hvem – vil – hva – hvor.

TV-skjermen hjalp formidlingen

Ett og ett kort ble satt i kortholderen. Selv om barna i publikum satt litt unna, kunne de følge godt med – kortene ble vist tydelig på TV-skjermen via kamera. Det gjorde det enklere både for fortelleren og for tilhørerne å se hva historien skulle bygges rundt.

Skummel musikk og samarbeid

Før barna startet fortellingen, fikk de spørsmål om de ønsket skummel bakgrunnsmusikk – noe de fleste gjerne ville ha med. Vi gikk også gjennom hva de ulike kortene viste, slik at alle fikk et lite utgangspunkt før de begynte. På imponerende vis ble mange gode historier fortalt. Selv om ikke alle turte å komme frem, var dette en fin begynnelse. I et tilfelle spurte ett barn kameraten sin om han ville hjelpe med å dikte historien – og det ble et godt samarbeid.

Historiene ble til tegninger

Etter formidlingen fikk hvert barn med seg kortholderen med sine kort. Nå skulle historien få nytt liv på papiret. Ark og fargestifter ble delt ut, og barna begynte å tegne historien de akkurat hadde fortalt.

For de som ikke ønsket å stå foran gruppa og fortelle, ble det en annen inngang: De fikk trekke kort og tegne ut fra det i stedet. Slik ble alle inkludert i det samme opplegget – på sin måte.

Et opplegg fra sykkelsetet

Jeg liker godt å rigge til prosjektene mine, og jeg liker å lage en ramme rundt det hele – der barna og jeg virkelig kan kose oss. Dette opplegget ble faktisk planlagt på sykkelsetet på vei til jobb – og rigget til en halvtime før vi startet. Nysgjerrige barn tittet inn døra og lurte på hva som skulle skje. Og det ble akkurat slik jeg håpet: en dag fylt med språklek, modige formidlere og kreative uttrykk. Dette blir det mer av.

Her er en liten filmsnutt fra opplegget.